aune sin blogg

Bill Leeb i Front Line Assembly (FLA) må tydelig boble over av kreativitet. Men når det blir bra musikk ut av det, så gjør vel ikke det så mye.
Fauxliage (faux betyr falsk, liage betyr forbindelse, så kanskje det betyr falske forbindelser, men fransk har jeg ikke peiling på) består av nevnte Leeb, Rhys Fulber og Leigh Nash fra Sixpence None The Richer. Nash har også vært med på flere av utgivelsene til Delerium, som er et annet av Leebs sideprosjekter. Dermed er det neppe tilfeldig at hun er med her.
Uansett så har de tre begått en særdeles lekker plate, som i iTunes-versjon inneholder 11 spor, derav to remikser av låten Rafe.

Matter+Form ble ingen suksess for VNV Nation og mange avskrev nok Ronan Harris & Co etter et svakt album. Men VNV Nation er tilbake – i storform med Judgement.

Beloved står fortsatt for meg som en av de absolutt fineste sangene som er laget. Jerg får frysninger hver gang jeg hører den. Og det er selvfølgelig ikke lett for VNV Nation å følge opp tidligere sterke utgivelser.

Judgement er imidlertid der et sted, blant det bedre Ronan Harris og trommeslager Mark Jackson har gitt ut.

80-tallet tryllet frem mange helter på musikk-fronten. Noen av dem er fortsatt oppegående, og noen gjør til og med nye ting – som Paul Humphreys og Claudia Brücken.

Paul Humphreys var den ene kreative halvparten av Orchestral Manoeuvres In The Dark (OMD). Han forlot OMD i 1989, og lot Andy McKluskey holde på alene under OMD-navnet. The Pacific Age er den siste OMD-skiva de to ga ut i lag.

Claudia Brücken var med på den første plata til Propaganda (A secret Wish), dannet Act sammen med Thomas Leer og ga ut ei soloplate etter det igjen.

Begge har vært inspirert av Kraftwerk, men de møtte aldri hverandre på 80-tallet. Men et tiår senere turnerte de rundt i USA og spilte elektronisk musikk fra 80-tallet. Folk får visst aldri nok av retro-ting.

Denne artikkelen fant jeg på nettstedet Audiogalaxy for noen år siden. Den er ganske morsomt skrevet, men jeg har ikke gjort noe resarch for å sjekke om det som skrives er helt korrekt.
Tittelen på artikkelen er «None More Black: Norway's Black Metal Bands Take Evil To Another Level».
Her er et lite utdrag:
«The story of Norway's Mayhem, though, makes Emperor look like Limp Bizkit. In fact, many of the non-musical crimes of Mayhem, who used dead animal carcasses as stage decorations, were apparently attempts to outdo Emperor. Which they did: lead vocalist Dead became just that in 1991, shooting himself in the head in the apartment he shared with his bandmates.»

Vi nordmenn skal visstnok være et dystert folkeferd. Ifølge en artikkel fra Audiogalaxy (se egen blogpost) er det derfor den dystreste og mørkeste metal-musikken kommer fra Norge.
Det er imidlertid langt fra metal-musikk til John Alexander Ericson. Men Ericson lager i også ganske dyster musikk. Men vakkert er det i hvert fall.
Ericson har bak seg tre solo-plater. Den seneste kom ut for litt siden og heter «Black Clockworks». Det var den jeg leste anmeldelse av, og som gjorde at jeg fattet interesse for herr Ericson. Den første utgivelsen heter «Savannah Songs».
Før han gikk solo, var han med i noe som heter Northern Territories, som jeg ikke har hørt noe av. Men om det er i samme gate som Ericsons solo-musikk, er det verdt å høre på.

Her om dagen leste jeg om noe som heter I am X. Og fra det ukjente dukker det opp musikk det absolutt er verdt å låne øre til.
Chris Corner er med i en gruppe som heter Sneaker Pimps (som jeg aldri har hørt om). Han har et soloprosjekt som heter I am X ( eller IAMX).
I am X har tidligere gitt ut Kiss and Swallow (2004). I år kom han ut med The Alternative.
Nå har jeg ikke hørt den første plata (som beskrives som mørk, erotisk 80-talls influert elektro-musikk), men derimot har jeg hørt mye på The Alternative den seneste tiden.

Ikke før har Vamp gitt ut plate med kringkastingsorkesteret, så gjør Pet Shop Boys det samme, riktignok med et BBC-orkester, nærmere bestemt BBC Concert Orchestra,
Concrete – live at the Mermaid Theater heter verket, og inneholder en del spor fra Fundamental, men kanskje ikke så mange gamle hits som man kunne forvente. I stedet er det en del rariteter, som Nothing Has Been Proved, You Only Tell Me You Love Me When You're Drunk og Dreaming of the Queen.
Hitsene er der også, som It's a Sin, Left to My Own Devices, Rent og West End Girls, men det er sikkert mange som vil savne endel sanger i denne live-samlingen.

Jeg har tenkt å anskaffe meg noe musikk av Tangerine Dream. Jeg tror det er flere fans som er innom synth.no. Har dere i så fall noen anbefalinger? Den eneste jeg har er Underwater Sunlight, og den synes jeg er ganske bra.
:-) Jørn

Depeche Modes nettside har et tilbud om å laste ned eller kjøpe opptak fra konsertene på CD. Helt fantastisk spør du meg.
Etter konserten i Berlin i 2001 var jeg litt slukøret. Ikke turte jeg å ta med kamera, og ikke fantes det bilder ute på nett fra akkurat den konserten jeg var på. Og lydopptak var utenkelig. Kanskje fantes det noe for den som visste å lete på de rette stedene, men jeg hadde få fysiske minner igjen fra den konserten.

Mesh trenger en ny synth-spiller, etter at Neil Taylor har forlatt gruppen. Dermed er Mesh redusert til to medlemmer, Mark Hockings og RIchard Silverthorn.
Mesh fortsetter som band, og skal blant annet turnere i Tyskland og Russland mot slutten av året.
Taylor skal konsentrere seg om ting som ligger utenfor musikken, etter 15 år i Mesh.
De tre medlemmene skilles som venner, og på Mesh sin webside ligger det følgende uttalelse:
«We have known of Neil's decision for some time now and as such it does not affect our plans to tour in November/December. Of course, if you know of a keyboard player who lives in Bristol, has glasses and can talk like a robot, feel free to get in touch…»