aune sin blogg

For to måneder siden hadde jeg ikke hørt, eller hørt om, Unheilig. Nå er det blitt favorittmusikken, og jeg har vært på konsert med Greven av Unheilig.

Det kommer mye godt fra Tyskland, ikke bare på fotballbanen. Den nyeste plata til Unheilig er bare fantastisk.
Jeg har allerede stiftet bekjentskap med In Strict Confidence (se forrige innlegg), men denne våren har gitt mye mer bra fra Tyskland.

Så har også jeg oppdaget In Strict Confidence. Nå lurer jeg på hvorfor jeg ikke har gjort det tidligere.

Da er jeg tilbake i furet værbitt etter å ha fått med meg Depeche Mode i Munchen. Det var en opplevelse.
Ifølge en av sikkerhetsvaktene går det rundt 70.000 mennesker inn på en konsert på Olympiastadion i Munchen. Det var det de hadde på AC/DC – da var det smekke fullt. Han regnet med at det ville komme rundt 60.000 på Depeche Mode-konserten. Hvordan de fikk inn 10.000 til der, er en stor gåte. Det så ganske stappfullt ut fra der jeg satt.

The Alternative fra 2006 er ei fantastisk plate. Spiller den fortsatt ofte. Så da Chris Corner (IAMX) skulle komme ut med nye plate, var jeg spent.
Men du verden, du verden, for en utgivelse. Kingdom of Welcome Addiction er minst like bra som The ALternative, om ikke bedre.
Mange utrolig flotte sanger, og et lydbilde som aldri blir kjedelig. Dette er kanskje slik Depeche Mode skulle ha vært i 2009.
Så at IAMX hadde konsert i Oslo. Hvordan er han live? Det hadde vært morsomt med noen rapporter fra den konserten.
I hvert fall anbefales Kingdom of Welcome Addiction på det varmeste.

Jeg vet ikke om dette har vært nevnt på Synth.no, men Neuroticfish er ikke mer.
Går du inn på websiden www.ebmisdead.com, står det at «the musical project «neuroticfish», the alter ego and brainchild of sascha mario klein is closed».
Det er gitt ut en samleplate kalt «A Greater Good - History 1998-2008». Dermed ble Gelb den siste ordinære utgivelsen.Og det er jo synd, for «The Bomb» er fortsatt en av de sangene jeg hører mest på.

Da jeg oppdaget Fauxliage, åpnet det seg en helt ny verden av musikk for meg. Jeg hadde hørt på Front Line Assembly, men ikke på Delerium. Det gjorde jeg nå, og jeg ble helt hekta. Det er en skam at man ikke har oppdaget noe sånt før. Sanger som Silence, Innocente og After All er bare så utrolig flott, og det er mye mer. Mye, mye mer og remixer i tillegg,

Bill Leeb i Front Line Assembly (FLA) må tydelig boble over av kreativitet. Men når det blir bra musikk ut av det, så gjør vel ikke det så mye.
Fauxliage (faux betyr falsk, liage betyr forbindelse, så kanskje det betyr falske forbindelser, men fransk har jeg ikke peiling på) består av nevnte Leeb, Rhys Fulber og Leigh Nash fra Sixpence None The Richer. Nash har også vært med på flere av utgivelsene til Delerium, som er et annet av Leebs sideprosjekter. Dermed er det neppe tilfeldig at hun er med her.
Uansett så har de tre begått en særdeles lekker plate, som i iTunes-versjon inneholder 11 spor, derav to remikser av låten Rafe.

Matter+Form ble ingen suksess for VNV Nation og mange avskrev nok Ronan Harris & Co etter et svakt album. Men VNV Nation er tilbake – i storform med Judgement.

Beloved står fortsatt for meg som en av de absolutt fineste sangene som er laget. Jerg får frysninger hver gang jeg hører den. Og det er selvfølgelig ikke lett for VNV Nation å følge opp tidligere sterke utgivelser.

Judgement er imidlertid der et sted, blant det bedre Ronan Harris og trommeslager Mark Jackson har gitt ut.

80-tallet tryllet frem mange helter på musikk-fronten. Noen av dem er fortsatt oppegående, og noen gjør til og med nye ting – som Paul Humphreys og Claudia Brücken.

Paul Humphreys var den ene kreative halvparten av Orchestral Manoeuvres In The Dark (OMD). Han forlot OMD i 1989, og lot Andy McKluskey holde på alene under OMD-navnet. The Pacific Age er den siste OMD-skiva de to ga ut i lag.

Claudia Brücken var med på den første plata til Propaganda (A secret Wish), dannet Act sammen med Thomas Leer og ga ut ei soloplate etter det igjen.

Begge har vært inspirert av Kraftwerk, men de møtte aldri hverandre på 80-tallet. Men et tiår senere turnerte de rundt i USA og spilte elektronisk musikk fra 80-tallet. Folk får visst aldri nok av retro-ting.