Panzermensch sin blogg

Tool... hadde forsåvidt rett i deres observasjon- "...without her we are lifeless satelites drifting..." Natten mangler noe, kunne det jo virke som... anywho- et lite mondlichtdicht (eller sangtekst, da) som hjemsøker meg litt i natt, in honor of all the obtuse occultism inherent in such events.

(In The) Black Room/ The Tower
Peter Hammill

"I was thinking about thinking
but it really didn't get me very far,
so I thought I'd throw a Tarot,
but I only got the Priestess and the Star.
There's a shadow cast between the future and the past;
the room and I agree to buy some time....

Kraftverk, er jeg redd for, vil dø så altfor snart. Hver gang jeg er der omfavner jeg minnet om stedet, som om det allerede var borte. Trist igrunn, siden jeg ikke har noen rett til å holde på stedet. Min tilstedeværelse har vært preget altfor lite av plikt, og altfor mye av egen lyst.

Jeg sitter her og ser på arr... på mine tastende hender. Jeg mistenker at de knytter meg til min skjebne. Den sannhet jeg har oppnådd har skadet meg mer enn mental reparasjon noensinne vil kunne lege. Min ensomhet, et faktum.

Jeg mistenker at det er fælt få av de som evt. skulle være uheldige nok til å lese dette som ikke vet helt hvor fælt det er å være en maladaptiv klisjè... en frihet bundet av tanker, tanker som er bundet av ren fysikalitet, underkjent av den eksistensen jeg leder. Å være en delvis del, er en fryktelig middelmådighetsinstigerende emosjon. Vel,vel... det er vel en konsekvens av mine egne veivalg- å være inkarnasjonen av smerten ingen vil vedkjenne seg...

Det er fort gjort å bli oppgitt når man isolerer seg fra alt og alle, vel vitende om at det er det absolutt beste for alle parter.

Mystisk- at man blir programmert med en såkalt 'anxious-ambivalent' personlighet når man ikke finner noen å være ambivalente med.

Velvel- ikke så mye trist som absurd. Og sikkert slitsomt for de absolutt fleste. Cursed- hva skal man med selvtillit når man ikke har noe å ha selvtillit om? Ah well... I can at least drone off forever, and ever, and ever...

Skummelt hvordan man derivere integre fra intet- det tomme sett, og fryktelig vakkert. Kanskje jeg skal prøve å forstå det hele, kaste meg inn i skismet mellom Intet og Uendelighet. Problemet er at for å kunne overleve på nor sånt må man ha talent- noe jeg har fryktelig lite av. Men det er kanskje lov å håpe? Lov å tro?

Eller- for å sitere en ukjent Nirvana låt:

"... to hope is admittance..."

Ah well- best å slutte å tenke og heller se på Mystery Science Theater 3000... 'Testing head- 1,2,3...'

... bombastisk tittel 'hvertfall. Ingenting er som å våkne av en brannalarm etter en tur på Kraftverk, spesielt en tur hvor singalong faktoren var høy, og headbangingen enda høyere. Forøvrig en artig tur... den første røykelovbesørgede krangelen jeg har vært med på- og da er det jo jævlig kjekt med en møkkafull og drithissig kamerat som finner det for godt å finne en av de mer psykotiske folkene i lokalet å bråke med... 'hvertfall når nevnte hissige kamerat mest trolig aldri har slåss i sitt liv....

*sukk*

And nøw får Taco!

'Ohne dich kann ich nicht sein
Mit dir bin ich auch allein'

-Rammstein, Ohne Dich

I det hele tatt- Reise Reise er jo faktisk ganske fint.

La meg bare si
at virkeligheten
er vakrere,
omsluttet i ensomt mørke
på en kirkegård man
ikke vet man er på

Virkeligheten er kun fortid
fortid jeg ikke kan forstå
ei heller kjenne

Fortid er størknet blod
på en Håpløshetens scene
et uendelig skuespill
- men bare èn akt.

-
"I am the one who cries at night
For somebody to change my very core
Not sure I will live in endless fright
Doomed to love only myself forever more

I am the one who has no real friends
Shallow people flocking to my banner
Always trying to make easy amends
Cherishing my own overbearing manner"

Hvorfor er eksistensen så ettertrykkelig tom? Gatene virker mine fiender- jeg klarer ikke omfavne ensomheten... hvorfor finnes ingen stille sjel som vil gå gjennom regnet og nyte det kalde, tomme mørket? Ensomhet smaker best når man har opsjoner- så ufattelig stusselig.

Eksistensen er en operasjonalisering, en tredimensjonell bølgeform, av Intet. Hvorfor har jeg da slik en aversjon mot min kalde sosiale grav? Hvorfor føler jeg at jeg trenger noen som kan inspirere meg, provosere meg, til å være evig bedre enn det jeg er... hvorfor trenger jeg en katalysator når jeg alltid har forstått at jeg kontinuerlig skaper meg om til å være det middelmådige monsteret ingen vil ha... ingen styrke, ingen skjønnhet, ingen visdom--- kun kulde som lengter etter å smelte.

Hvordan overvinne middelmådighet når ens hele kontekst er en middelmådighet- når kamerater svikter, når vennskap faller for horomonell svakhet? Å kle seg i fortapelse- hvilken trøst- hvilken falsk og tom trøst. Mitt liv er forsinket, min forståelse kommer fra tap. Alt jeg en gang elsket har vist seg å være et forræderi.

Mennesker- hvorfor eksisterer vi? Overlevelsesmaskiner, styrt av korrumpert kjød, forkastet i kulturelt vanvidd. Bevisstheten, vår krone, er lite mer enn en forfeilet og overflødig maskin. Hvilket større helvete kan finnes enn å være dømt til å forringes i evighet- en evighet man ikke en gang er i stand til å fatte, til å inkorporere i seg selv?

Håper virkelig at noen en gang arrangerer en offentlig visning av alle Monty Python's Flying Circus episodene slik at jeg kan le meg gakk ihjel i offentlighet.

Ohhhhhh... jeg gleder meg virkelig til å terrorisere Bjølsen studentby med mine rare 'mannerisms'... ikke at jeg anser det som sannsynlig at noen legger merke til det... men... gangavstand fra Kraftverk (hvis man er veldig full) har alt å si.

ARRRRRRRRRRRGGHHHHHHH: Hvorfor er absurditeter så forbannet undertrykket i min sosiale virkelighet? Noen som vil være absurde med meg?