My confusion creates your universe.

Hvordan overvinne middelmådighet når ens hele kontekst er en middelmådighet- når kamerater svikter, når vennskap faller for horomonell svakhet? Å kle seg i fortapelse- hvilken trøst- hvilken falsk og tom trøst. Mitt liv er forsinket, min forståelse kommer fra tap. Alt jeg en gang elsket har vist seg å være et forræderi.

Mennesker- hvorfor eksisterer vi? Overlevelsesmaskiner, styrt av korrumpert kjød, forkastet i kulturelt vanvidd. Bevisstheten, vår krone, er lite mer enn en forfeilet og overflødig maskin. Hvilket større helvete kan finnes enn å være dømt til å forringes i evighet- en evighet man ikke en gang er i stand til å fatte, til å inkorporere i seg selv?

Helvete er ikke, som Sartre sa, andre mennesker- det er mennesket selv.