Ignorance is the ultimate key...

Kraftverk, er jeg redd for, vil dø så altfor snart. Hver gang jeg er der omfavner jeg minnet om stedet, som om det allerede var borte. Trist igrunn, siden jeg ikke har noen rett til å holde på stedet. Min tilstedeværelse har vært preget altfor lite av plikt, og altfor mye av egen lyst.

Jeg sitter her og ser på arr... på mine tastende hender. Jeg mistenker at de knytter meg til min skjebne. Den sannhet jeg har oppnådd har skadet meg mer enn mental reparasjon noensinne vil kunne lege. Min ensomhet, et faktum.

Jeg mistenker at det er fælt få av de som evt. skulle være uheldige nok til å lese dette som ikke vet helt hvor fælt det er å være en maladaptiv klisjè... en frihet bundet av tanker, tanker som er bundet av ren fysikalitet, underkjent av den eksistensen jeg leder. Å være en delvis del, er en fryktelig middelmådighetsinstigerende emosjon. Vel,vel... det er vel en konsekvens av mine egne veivalg- å være inkarnasjonen av smerten ingen vil vedkjenne seg...

"Madness comes tonight. What's reality compared to me?" Ah well- lagret i meg er sangtekster, lik svake droger, som kan få meg til å glemme alt i en stakket, tragisk stund.