Gnosis of the Nowhere Catastrophy

Hvorfor er eksistensen så ettertrykkelig tom? Gatene virker mine fiender- jeg klarer ikke omfavne ensomheten... hvorfor finnes ingen stille sjel som vil gå gjennom regnet og nyte det kalde, tomme mørket? Ensomhet smaker best når man har opsjoner- så ufattelig stusselig.

Eksistensen er en operasjonalisering, en tredimensjonell bølgeform, av Intet. Hvorfor har jeg da slik en aversjon mot min kalde sosiale grav? Hvorfor føler jeg at jeg trenger noen som kan inspirere meg, provosere meg, til å være evig bedre enn det jeg er... hvorfor trenger jeg en katalysator når jeg alltid har forstått at jeg kontinuerlig skaper meg om til å være det middelmådige monsteret ingen vil ha... ingen styrke, ingen skjønnhet, ingen visdom--- kun kulde som lengter etter å smelte.

Kun fortapte tanker i et hav av intet...

og husket jeg på å nevne patetisk?

<em>elektronika</em> sitt bilete

min verden

akkurat nå dreier min verden seg om hvor mye snørr det er plass til i en liten søt nese som min og om jeg skal plage de andre på lesesalen med hosting, nysing og nesepuss, eller heller bli hjemme idag.

"you & me - eternity"


<em>Divabolica</em> sitt bilete

skaff deg en

katt. Det er det vi andre gjør. Evt spiser.


<em>Sabeltann</em> sitt bilete

Eksistensen er

Eksistensen er ostedipp.

Og mulch.


Visningsval for kommentarar

Velje korleis du vil at kommentarar skal visast, og klikk 'Lagre innstillinger' for å aktivere endringane.