En synther krysser sine spor
Mitt musikkliv startet vel i praksis i det øyeblikk jeg som 12 åring hørte på nærradioen i Drammen og de spilte en låt som het People Are People. I Lier der jeg vokste opp, var det imidlertid stusselig få av oss som følte det samme for dette bandet. Årene gikk, og på videregående fant jeg mine likesinnede i en gjeng gladsynthere fra Drammen og jeg oppdaget at det fantes andre band som også lagde musikk på samme måte. På en måte ble det helt naturlig at jeg skulle få sansen for det som vi den gang bare kalte techno, men som i dag har ørtenogførti undersjangre. Siden midten av nittitallet har jeg imidlertid vært av den oppfatning at mesteparten av det som vi bare kalte "synth", men som i likhet med "techno" har fått mange nye navn, ble ganske kjedelig og platt. Så dermed holdt jeg meg til melodiøs "techno", og har vært i det mange vil kalle "trancehelvetet" i mange år. I det siste har jeg imidlertid søkt meg mer og mer mot "røttene" mine, og oppdaget at det faktisk skjer spennende ting i "synth" leiren også. Så her sitter jeg da, med headsettet og en pils og hører VNV - Nation - Further for snørrogførtiende gang på repeat og kjenner at livet ikke er så verst allikevel. Jeg skjønner at jeg sikkert er fullstendig på etterskudd med masse musikk, men det er deilig å igjen kunne føle at man er en del av noe som svært få i dette landet skjønner verdien av. Kall meg sentimental, gammel, gnurebukk eller hva det måtte være som deler disse tankene med dere, men jeg måtte bare få det ut...
Fint sagt,
egentlig.
--
Fighting reality since 1982.
Ja koselig. Hasj fører til
Ja koselig.
Hasj fører til batikk
Haha, den kjente jeg meg igjen i!
Jeg hørte Japan med Visions of China og Ultravox med Vienna, dvs jeg så vel videoene på tv da jeg var ca 12, og falt pladask. Fram til da hadde det gått mest i litt tyngre rock, etter ABBA-perioden vel å merke. Da var det rett og slett gjort, og da Depeche Mode ble ferdige med puberteten oppsto det et langt og inderlig kjærlighetsforhold til det bandet. I Mosjøen (om ikke Norges navle så kanskje Norges navlelo) var vi kun to synthere, jeg og min kompis som gikk runden fra Narvesen for å mase om svenske, tyske og engelske musikkblad, til Collodi for å mase om de siste 12"erne. De var bare LITT lei av oss, så etter de hadde nesten kastet oss ut dro vi ned i Sjøgata for å smugrøyke.
I 1988 flyttet jeg til London samtidig som at housen kom, og danset ræva av meg nesten. Ble veldig glad i gammel techno, house og denslags, men syntes ikke så mye om trancen/dancen som fort ble ganske kjedelig. Siden jeg ikke visste bedre, ble det mye lounge og ambient etter det igjen, og det er jeg utrolig lei av nå! For plutselig datt jeg tilbake i synthen, for den hadde ikke vært død likevel, den hadde bare gjemt seg for meg, og nå er ørene i harmoni igjen. Og det er jeg utrolig glad for!
De to, tre siste årene har vært en bratt læringskurve, og den fortsetter fremdeles, men det er bare spennende og artig. Og avhengighetsskapende. Har akkurat vært på ICA for å handle og må da selvfølgelig ha med iPod, som nå går på repeat på Tyske Ludder. Men den krasjet! Måtte forte meg hjem fra butikken, rett og slett, og sette på stereoen i stua. Håper iPod'en kommer opp igjen til jeg skal bevege meg ut av huset...
God helg!
Happiest Girl I ever knew, why do you smile the smile you do...?