De unge er yngst.

De unge er yngst.

Det har i flere nettforumet den siste tiden versert innlegg om at ”alt var bedre før” eller ”undegrunnen kan ikke sin musikk lengre”. Jeg ønsker med dette noe møysommelige innlegget å slå et slag for de unge. Mitt innlegg er på ingen måte rettet mot enkeltpersoner, dog enkeltpersoners uttalelser har tvunget meg inn i tenkeboksen de siste dagene og ført meg til ny innsikt da jeg må tvinge meg selv til å stille spørsmål med min egen virkelighetsoppfatning og musikksmak. Det følgende er ikke et grinete eller bittert innlegg, ei er det en kritikk mot noen eller noe. Det er i sin enkelthet en forløsning av en tilbakevendende følelse jeg har kjent på de siste fem årene da jeg først ble kjent med subkulturen med stor S. Jeg kan telle på hånden de gangene jeg har opposert mot subkulturen på grunn av dens doktriner og innarbeidede konvensjoner, samtlige ganger har jeg fått så hatten passer av de eldre i de respektive miljø. Det er på nytt på tide å kaste munnbindet og åpne kjeften, for nå har jeg ærlig talt fått litt nok.

Kjære leser.
Det hviler en noe elitistisk arroganse over utsagnet ”de gamle er eldst”, som om dette er ensbetydende med at ”de gamle er eldst og derfor vet de best”. Som kjærlighetsbarn av 1985 tør jeg påstå at jeg i mine tenår hadde mer enn nok med å forstå og fortolke min egen samtid enn å gå bakover i tid for å forstå en fortid jeg aldri ville få mer enn andrehånds kunnskap om. Ja, jeg snakker om musikk. Ja, jeg snakker om kultur. Jeg kan kun snakke for meg selv når jeg påstår at jeg er interessert i mine musikk sin opprinnelse fordi jeg _ønsker_ å vite mer om den subkultur jeg føler en tilhørighet til. Goth har blitt ensbetydende med Siouxsie and the Banshees og Bauhaus, postpunk med Joy Division og Killing Joke, punk med Sex Pistols og The Clash og industri med Throbbing Gristle og Coil. Denne listen har blitt en ”must have” innenfor respektive miljøer. Har man ikke hørt på disse, og verre, vet en ikke å sette pris på disse, nei, da er man hverken kutlivert eller opplyst, langt mindre et verdsatt medlem av undergrunnen.

Jeg kjenner at sort galle vokser i halsen min når slike antakelser og slik påtatthet tvinges på meg. Undergrunnen skal være en eskapisme, en flukt, et alternativ til det konvensjonelle, det normative, det ordinære. Å dykke ned i undergrunnen for å bli tullet inn i nye konvensjoner med ”must have” på agendaen virker ikke på vedkommende som noe annet enn giftig. Hva er hverdag? En serie med ”må” og ”skal”. Dersom jeg _må_ lytte til nevnte band for å anses som et kultivert og verdig medlem av en subkultur som ikke ønsker å se dagslyset, får det nødvendigvis motsatt virkning. Det tok meg et helt vondt år å svelge Siouxsie. Ikke fordi det var vanskelig å lytte til. Men fordi jeg følte meg tvunget av omgivelsene. Jeg satt pg lyttet etter HVA som skilte denne gruppen fra en hvilken som helst annen gruppe fra samme tidsperiode. Og med en smule panikk også. For dersom jeg ikke visste å sette pris på dette kunne jeg gå og vanke et annet sted. Tvang, mine damer og herrer, er en påkjenning vi erfarer hver eneste dag og vi misliker det og vi vil unngå det fordi det fristiller oss fra vår egen vilje.

En annen ting med disse antakelsene, med kommentarer om at visse band _skal_ man ha et forhold til for å betrakte seg som et medlem av det som er undergrunns, er frarøvelsen av selve Oppdagelsen av ny musikk. Med ny musikk, mener jeg musikk en tidligere ikke har hatt et forhold til, men som man gjennom aktiv leting kommer over og kan sette pris på som noe eget. Den tilfredsstillelse man opplever etter å ha oppdaget musikk som gir bunnklang i sjelen er like sterk som musikkopplevelsen selv. Muligheten til å oppdage dette ”noe” innsnevres da det fra flere hold ymtes frempå at visse band _må_ lyttes på for å forstå kulturen. Jeg kan ikke påpeke hvor giftig det er med disse påstandene. Det eksisterer ingen MÅ i undergrunnen. MÅ er oppe i dagslyset. Nede under grunn hersket ikke MÅ, men OPPOSISJON mot MÅ. Desverre ser jeg lite av dette for tiden. Nå er det kun hva man SKAL høre på for å forstå et foreldet kultur-utrykk som på langt færre måter representerer vår samtid anno 2007.

La meg starte med et enkelt eksempel. Vår samtids gothere har et noe flatere fysisk utrykk enn goth’en fra 1980-tallets storhetstid. Med flatt mener jeg at det hverken er særlig provokativt eller støtende. Termen ”emo-gother / emo-kid” et allerede per dags dato blitt et ufortjent forslitt uttrykk og man hører dets ekko fra ulike deler av subkulturer som klumsete prøver å forklare noe de ikke forstår. Denne kulturen er svært utbredt her i Bergen. Jeg føler for å betegne dem mer som neo-gothere, da deres uttrykk er en renovering av det foreldete kutlurutrykket goth hadde i sin opprinnelse. Neo-goth har overtatt mye av den alternative scenen for de under 18. Deres fysiske uttrykk et et glamorøst ett, med intense farger, hårfasonger, smykker og trøyer som for mange er svært ulik opprinnelsen. Det er blitt et amerikanisert og kommersialisert marked som kan minne om en ny form for (sub)kulturimperialisme. Poenget her er ikke hvorvidt disse har et forhold til Siouxsie and the Banshees eller ikke. For etter all sannsynlighet har de ikke det. Hvorfor skal de det? Mange av disse unge håpefulle ble født nærmere grungeperioden enn goth-bevegelsen. Så hvor ligger forventingen da? Kan de akrediteres som gothere fordi de ikke har et bevisst forhold til en obskur gruppe fra før de selv ble unnfanget? Form og innhold, sier jeg. Dette er ungdommer som har et mye nærere forhold til band som The Birthday Massacre og My Chemical Romance fordi nettopp ¬_disse_ gir gjenklang i deres unge sjeler. Dersom disse føler det samme samholdet innen sin gruppe, den samme fremmedgjøringen og det samme behovet for å uttrykke sin kritikk mot konvensjonenen. Dersom disse føler det samme suget i hjertet når de lytter til sine moderne neo-goth- og emo-band som 1980 tallets trad.gothere følte da de lyttet til ”Juju” (1981) eller ”Pornography” (1982), da ligger undergrunnen ikke bare i kulturutrykket som en fysisk pakke som består av konkrete, tidsbestemte komponenter, men også i det assosiative, det kognitive, det emosjonelle. Det er atmosfære. Det er stemning. Det er den ahistoriske følelsen som kommer inneifra.

La oss ta industri. Fatalisme og misantropi. Umenneskeliggjøring og mekanikk. Bevegelsen av industriell musikk i sin essens kan dokumenteres så lang tilbake som til 1913. Fra 1978 til midten av åttitallet var Cabaret Voltaire, Throbbing Gristle og SPK var bare noen av pulsene som bragte fram denne sjangeren. Siden kom Coil, PTV og Skinny Puppy. For datidens undergrunnsmiljø må denne bevegelsen ha vært noe helt unikt, et kulturuttrykk aldri tidligere opplevd eller forutsett. Men gud, for et behov det var for det og jeg tror det er derfor bevegelsen fikk så sterk grobunn i denne perioden. Det satte musikk til en latent følelse erfart av mange, men som få eller ingen riktig klarte å tolke. Jeg forstår dette. Meget godt. Man skal aldri se _tilbake_ på en revolusjonær og kritisk tidsepoke i historien. Man bør heller forestille seg forholdene _forut_ for de store bevegelsene for å i det hele tatt kunne ta inn en brøkdel av det samtiden følte da helvete brøt løs. Noe nytt. Noe som sa noe om samtiden, om post modernismen. Postmodernismen var en kritisk vending i tiden. Strukturalisme og ønsket om nye paradigmer for samfunn og stat, og dette manifesterte seg dermed i dystropiske og til tider paniske lydbilder man ofte finner innenfor den industrielle sjangeren fra denne bevegelsen. Hele samtiden ble influert av denne sterke strømmen av kritikk og nyvunnet skeptisisme mot det som hadde vært og det som enda var. Er man en outsider, på siden av A4 samfunnet blir man tvunget til å ha en mer direkte dialog med seg selv, fordi en vil vite hvorfor man følser seg som man gjør. Dersom en læter seg å stille spørsmål med seg selv vil man også stille seg spørrende til omgivelse og ta inn samtidens vibrasjoner på en mye mer bevisst måte. Derfor følte nok undergrunnen sterkere disse postmodernistiske strømmene enn mannen i gaten noe som bragte frem og tydeliggjorde endringene gjennom datidens industriscene. Opprør. Et kamprop om endring. Et rop om hjelp.

For å bringe hele poenget mitt videre til vår samtid har jeg prøvd å utarbeide en rimelig enkel metafor. jeg føler har skjedde de siste 30 årene i undergrunnen særlig tilknyttet industriell musikk, så bær over med meg:

Jeg ønsker å tro at et hvilket som helst undergrunnsmiljø et en levende organsime, som puster og utvikler seg. Biston Bitularia Typica, var i tiden før den industrielle revolusjon (1850) en lys møll-art utbredt i hele England. Da maskiner overtok, skogen ble felt, kullet ble brent og smogen sank seg over England begynte det snart å dukke opp en ny utgave av denne møllarten, Biston Bituala Carbonaria. Denne var sotet over hele kroppen for å tilpasse seg de nye, dunkle forholdene. Det ble snart påvist at denne møllen var mer levedyktig i de sotete områdene av England da den gikk i ett med miljøet. Men da luften ble klarert med tiden mistet Carbonaria sin funksjon som art da den bar en drakt som ikke lenger passet omgivelsene, men som heller gjorde den sårbar og forskere spådde at den snart ville dø ut. Noe den med tiden også gjorde. Dens tilpassning ble betegnet som ”industriell melanisme” (som et det motsatte av albinisme) hvor organismen tilpasser seg de industrielle konsekvensene av forusensning ved å adopterer de fysiske kjennetegnene ved forurensning, smog og industri. På mange måter er dette forenelig med reaksjonsmønsteret til det industrielle undergrunnsmiljøet på åttitallet. Og som møllen, snodde også den harde kjernen av undergrunnen seg i en kokong, noe avventende, da populærkulturen overtok industriens kulturelle uttrykk ved establissementet av band som NIN og Marilyn Manson.

I min egen samtid er jeg like kritisk som mine forgjengere. På samme måte som mennesket har gått til krig mot seg selv siden vi ble oss selv bevisst, har nå også verden gått til krig mot oss. Vi har i denne nye teknologiske epoken helt andre problemstillinger å forholde oss til og jeg føler nærmest at vår egen samtid slumrer i en slags pre-apokalyptisk dvale. Vi har komme til et punkt i historien der det i teorien er for sent å gjøre noe, annet enn å være, om mulig, enda mer bevisst på våre handlingsmønstere og vår eksistens. Denne tilstanden vi er i nå føler jeg sterkt gjør seg gjeldende i undergrunnen. Om Carbonarias kokong har åpnet seg igjen, er usikkert da den stiller seg kritisk til det lydbildet som dominerer idag. Men om den har åpnet seg, har Biston Bituala Carbonaria om mulig, blitt enda mørkere i sin drakt. Industri, som mange kjenner den, later til å ha sprunget ut i grener. De grener som best representerer vår samtid er endzeit og aggro-tech. Ikke fnys av establissementet av nye sjangre. Utvikling er den eneste måten man kan overleve på. Også innen musikk. Særlig i undergrunnen. Og endzeit ventilerer den samme frykten man kjente på ved industriens oppstart. Tydeligere enn noen gang tidligere står mennesket bakbundet med ryggen mot en endeløs betongvegg i møtet med sin egen dødelighet. Dommedagsprofetier står i klartekst og en eksistensiell angst er meget legitim. Suicide Commando, Hocico, Unter Null, Wumpscut, Winterkälte, Combichrist, Feindflug, Psylon Nine er alle iskalde i lydbildet. Til tross for helt andre innspillingsforhold, digitalisering av lydmediet og en annen estetikk hva sceneopptredener angår manifesterer disse artistene en virkelighetsoppfatning som mange føler på. Apokalypse. Dommedag. Eskistensiell angst og dødelighet. Å romantisere denne frykten er en eskapisme for dagens undergrunn og det er ikke til å stikke under en stol at dette har siden milleniumsskiftet vært et BEHOV da de første hintene om en nær endedag gjorde seg gjeldende da man fryktet av verdenssystemet, databanker, internet og hele verden ville gå under i overgangen til år 2000.

Så la oss velte og vende oss i vår frykt for fremtiden på samme måte som undergrunnen på åttitallet gjorde. De kulturelle utrykkene har endret seg, men dets innhold er det samme. Tving ikke på oss en doktrine som var gjeldende for flere år tilbake under andre forhold vår samtid ikke har noe tilknytning til. Vi forstår det som har vært. Vi har respekt for vår undergrunns opprinnelse. Men forvent ikke at vi skal ta det inn over oss som noe nytt da det ikke representerer det vi i vår samtid føler. Grunnlaget har endret seg. På samme måte som fremtidens undergrunn vil være en ganske annen enn den vi er en del av idag. Kanskje vil vi da fnyse av det nye. Eller sno oss inn i en ny kokong og vente på den endzeit og dommedag som vi i en årrekke nærmest har romantisert for å håndtere vår samtids dystre virkelighetsbilde.

Jeg takker for oppmerksomhet.
- Kristin Gjertsen