Noen som husker Howard?
Howard Jones var en av musikk-heltene fra 80-tallet. «What is love» er vel med på de aller fleste 80-tallssamlingene med respekt for seg selv.
Han ga ut «Humans Lib« i 1984, og fulgte opp med «Dream into action» i 1985. Hans klart beste plate, spør du meg. Ifølge Release magazine ble singelen «No one is to blame» spilt over 3 millioner ganger på radio i USA.
Så ble det liksom stille. Men Howard Jones har fortsatt å gi ut plater han, men kanskje ikke med den samme suksessen som de to første skivene.
Selv kjøpte jeg «In the running» som kom ut i 1992, og det er en helt ok utgivelse. Howard har alltid hatt evnen til å lage bra poplåter.
Etter 2000 har han gitt ut noen live-skiver, sist «The Peacful Tour» i 2002.
Og tror du ikke Howard kom ut med ny plate i fjor. «Revolution of the Heart» heter den, og fant veien til min datamaskin via iTunes Music Store.
Denne gangen er det hel-elektronisk lydbilde igjen fra Jones, etter at han har vært innom forskjellige lydbilder på platene mellom de to første og nå. «Live Acoustic America» fra 1996 er et eksempel på det.
AllMusic.com gir den nye skiva to av fem stjerner:
«It's not a terrible album -- it's pleasant and makes for good background music -- but it's hardly a memorable one, no matter how sincere Jones' intentions are.»
Selv synes jeg det låter litt bedre, og ville nok gitt tre stjerner. Fortsatt er det endel fine låter, og også noen roligere. Men produksjonen høres litt for mye 90-tall ut. Så kanskjer kommer denne skiva noen år for sent.
I fjor var Howard Jones med på Scandinavian Alternative Music Awards i Gøteborg. Så noen av 80-tallsheltene henger fortsatt med.
- aune's blog
- Logg inn eller registrer for å skrive kommentarar.
ja :)
ja :)
- - -
Hypnoskull til folket!
Howard Jones skiva er da rågrymm!
Jeg fikk vite om denne selv for noen måneder siden og har hørt på den minst en gang hver dag siden jeg fikk tak i den!
Greia er vel at dette er et ALBUM med låter som er altfor laaaange til å være singler.
Jeg synes skiva låter totalt kanon jeg, og setter pris på at den ikke har dagens "skitne" og røffe lyd. Det er derimot en glimrende mengde synthetiske harmonier og skikkelig Howard Jones vokal! Det er faktisk vokalproduksjonen som er spesielt spennende på plata...
Er faktisk mest imponert over "I've said too much" og "Black and White" som er svært seige og rolige, men de trenger seg skikkelig inn i hjernebarken.
Når jeg hører på de eldre skivene hans (som ikke står seg spesielt godt lydmessig) er det skikkelig digg å høre Howard med grom lyd!