Løpet er kjørt

Helt siden jeg var veldig liten har jeg vært svært musikkinteressert, og da jeg var 10 kjøpte jeg min første synth-kassett,Kraftwerk - Man Machine. Denne har jeg fortsatt, og den er per definisjon et hellig ikon for meg. Dagen etter konfirmasjonen stod jeg utenfor stereosjappa og ventet på at de skulle åpne, og brukte hele konfirmasjonsbeløpet på et veldig fint stereoanlegg. Jeg var i ensom majestet i mange år, da alle andre jeg kjente fortsatt hadde disse små, kompakte radio-/kassettspillerne, mens jeg hadde et "fett" anlegg og nøt musikken min slik få andre i omgangskretsen min gjorde.

Musikk har alltid vært min fremste katalysator og moderator for gode og dårlige sinnsstemninger. Har gjennom årene hele repertoarer for hvilke låter jeg vet vil trigge bestemte stemninger; har jeg det "dårlig" så vet jeg hvilke låter som kan gjøre ting bedre, etc.

Musikken har på en måte ligget som en membran over alt som ikke har vært så bra i livet, og forsterket det som har vært bra. Spesielt i tyngre perioder har musikken vært en nær og kjær følgesvenn, som jeg alltid har kunnet stole på. Og slik trodde jeg det alltid ville være. Det har vært en trøst i å vite at "musikken kan de aldri ta fra meg". Spesielt påfallende har denne følelsen vært da jeg ble mobbet som yngre, når jeg har mistet kjærester jeg ikke har villet miste, når viktige mennesker i livet mitt har dødd, etc.

På mange måter hadde jeg rett. Ingen kunne ta det fra meg. Problemet er bare at nå har jeg klart å gjøre det helt på egenhånd.

I 1996 kjøpte jeg et overdimensjonert stereoanlegg, som jeg fikk en hel barnefri helg alene på å testkjøre. Testingen ble litt for intensiv, og jeg pådro meg tinnitus. Det var en veldig skremmende opplevelse, men jeg takket høyere makter for at hørselstester viste at jeg i veldig liten grad hadde pådratt meg hørselstap. Det var kun tinnitusen, som jeg i løpet av årene lærte meg å leve med.

Etter det har jeg vært forsiktigere, men dessverre ikke forsiktig nok. Ved noen anledninger har jeg glemt øreproppene hjemme før en konsert, og andre ganger har jeg blitt såpass full at jeg har tatt de ut når favorittbandet spiller favorittlåta live; sånn for å få den gode følelsen av tilstedeværelse der og da. Mang en gang har jeg våknet dagen derpå med økt tinnitus, men den har heldigvis gått tilbake til "godt gammelt nivå" hver gang, vanligvis innen 24-48 timer.

På Elektrostat 2008 gikk det dessverre galt. Veldig galt. Under fredagens Apoptygma-konsert opplevde jeg lyden som veldig "dårlig", og jeg hørte rett og slett ikke hva Groth sang. Generaltabben ble begått da jeg i et "dårlig øyeblikk" valgte å ta ut øreproppene for å få med meg lyden skikkelig. Smart move. Not.

Lørdag våknet jeg med en skremmende dårlig følelse hva ørene mine angår. Tinnitusen var jævlig høy, og høyfrekvente lyder hørtes helt merkelige ut. Jeg klarte ikke å ha på varmeapparatet i bilen, da lydene var så påtrengende og plagsomme at det faktisk gjorde vondt i ørene. Jeg skippet lørdagen på festivalen, og håpet ting ville normalisere seg i løpet av en dag eller to. I månedene etter har jeg også skippet konserter og arrangementer, fortsatt i håp og tro om at "dette ordner seg forhåpentligvis snart".

Det skjedde dessverre ikke. Nå, 5 måneder etter, innser jeg hvor galt det i realiteten har gått. Både høye og lave frekvenser i hørselsområdet har tatt en skikkelig smell, og jeg sliter massivt med høy tinnitus. Det er rett og slett plagsomt å høre på musikk, da jeg blir direkte sliten i hodet av å høre på det. Har knapt hørt på musikk siden november -08, i motsetning til før , da jeg hørte på musikk så og si alltid. I tillegg er musikken helt annerledes; de manglende høye frekvenser gjør at musikken høres dempet/"muffled" ut, nesten som når man hører musikken gjennom en tynn vegg. Kjennes ut som en "dott i øret", sånn som man kan få i høyden eller ved bading, som rett og slett ikke vil ut. Klarer heller ikke å høre hvor høyefrekvente lyder kommer fra, da jeg ikke lenger hører de mest retningbestemte frekvensene (f.eks. hvor i all verden er mobilen min når den ringer, jeg hører den, men aner ikke hvor lyden kommer fra). Mangelen på lave frekvenser gjør at musikken ikke har noen "punch", bassen er så og si helt fraværende (Oomphen er borte!). All musikk høres ut som om den spilles på en bitteliten radio, der bare mellomtoner formidles, nesten helt uten bass og diskant; som musikk spilt gjennom en megafon. Musikken høres/føles rett og slett uengasjerende og plagsom ut, og minner meg bare på generaltabben jeg har begått.

Dessverre, for meg, er det ingenting som kan gjøres for å fikse dette igjen, det er ingen kur for slike hørseltap. Dette er en enveiskjøring. De frekvensene som er borte kommer aldri tilbake, gitt dagens medisiner og legevitenskap. Jeg sliter med å høre hva folk sier hvis det er noen form for bakgrunnsstøy, f.eks. at andre snakker, trafikk, etc. Det piper og forvrenger, og jeg har rett og slett blitt lydsky. Fra å være den viktigste kilden til nytelse gjennom musikk, har hørselen min nå blitt en ren praktisk ting, der prioritet èn er å høre og forstå hva folk sier til meg.

I praksis har jeg mistet en av de tingene som var aller viktigst for meg. Har hatt mange ekle tanker om hvor håpløst og verdiløst alt vil være fremover, men heldigvis har jeg andre ting som også betyr mye for meg. Jeg prøver hardt å fokusere på hva jeg har, og ikke hva jeg har hatt, og se positive ting i det også. Men det er tungt, veldig veldig tungt. Depeche Mode slipper sin nye skive snart, og jeg gleder meg overhodet ikke, fordi jeg vet jeg ikke vil ha noe utbytte av å høre på den. Jeg vet at de få konsertene jeg vil gå på de neste månedene høyst sannsynlig blir de siste. Ultravox skal jeg ha med meg, for jeg har ventet på den anledningen i over 20 år. Jean Michel Jarre, kanskje, fordi det er en verdig avrunding av en livslang musikkinteresse, og til slutt Depeche Mode i Arvika, muligens som en sluttstrek for det hele.

Lær av mine feil, og unngå for enhver pris å havne i samme situasjon. Man kan fint dra 99 uforsiktige konserter uten skade, men krasje skikkelig på nr. 100. Man vet aldri når slikt inntreffer, da det er avhengig av både dagsform og lydnivå/varighet/"peaks" på konserten man er på. Bruk ørepropper som om livet avhenger av dem (for på mange måter gjør det faktisk det), og allier deg med venner som kan "kicke ass" om du ferskes på konsert uten propper.

Det kan føles greit der og da - men våkner du med tinnitus dagen etter har du per definisjon overbelastet ørene dine - er det ikke borte etter 48 timer er sannsynligheten stor for at du har forårsaket permanent skade. Tro meg; det er ikke verdt det.