White Lies (Utsolgt)

Som en som har skrevet en del om musikk i min tid, burde jeg vel egentlig være kategorisk uenig. Men sannheten er mer nyansert enn som så.

Som jeg gjerne påpeker når jeg holder foredrag om forskningsjournalistikk, er journalistikk et trendfag. Unge folk vil bli journalister fordi det er kult, ikke fordi de er interessert i musikk, politikk, forskning eller hva de nå skal jobbe med. Altså er mange av dagens journalister de som på åttitallet ville blitt frisører. Det finnes en masse bra journalister, akkurat som det finnes masse bra frisører, men ethvert yrke lider av å være trendy.

Men den vanligste kritikken mot kritikerkorpset går stort sett på at kritikerne har feil smak. Dette er typisk for folk som er tilhengere av forskjellige typer ”alternativ” musikk og som er arge fordi kritikerne våger å ha en annen smak enn dem (en smak som dermed er ”bonde” eller ”mongo”).

Det man glemmer er at dagens ”alternative” musikk, som synth og goth, ofte er mainstreammusikk som tiden har løpt fra. Selv om jeg liker begge genrene veldig godt, er det ikke til å komme fra at både synthens og gothens største kunstneriske triumfer nå ligger noen tiår tilbake i tid (jeg er åpen for om det samme gjelder rocken som helhet, forresten – det er ingenting som tilsier at denne femtitallsgreia skal leve evig). Altså synes jeg det er greit at journalister driter i å følge med på hva som skjer innen tysk trad-goth.

Selvfølgelig er det pinlig når mennesker som presumptivt har peiling på musikk viser at de ikke har noen anelse om viktige (eller interessante) understrømninger i dagens musikkbilde. Men disse pinlighetene er sjelden verre enn når musikkfans er bitre for at musikkjournalister for eksempel mener at Bruce Springsteen har bidratt med mer til rockhistorien enn Depeche Mode, eller likefrem nekter å innse storheten i østtysk Endzeit eller ukrainsk svartmetall.