Seigmen + Mannskoret

"Operaen vil samtidig henstille alle om å ta hensyn til at salen er splitter ny og at vi ikke kan tolerere at publikum f.eks. står i setene."

Hahaha. Gud, dette hørtes formanende ut. Nei, selvsagt skal vi ikke STÅ i de nye velur-setene deres med de skitne New Rock Bootsa våre! Bah!

---------------------------------------------
* I have counted to infinity. Twice *

Fra Dagsavisen (http://www.dagsavisen.no/kultur/musikk/article355723.ece):

Fra Klisne Seigmenn på julerock til Seigmen i Operaen: Hvem hadde trodd at fem punkere fra Tønsberg skulle bli det første rockbandet i Norges nye nasjonalbygg? – Iallfall ikke vi, sier Seigmen.

– Dette er en seier for oss, fastslår Kim Ljung, bassist og ideolog i Seigmen.

– Vi hadde aldri trodd vi skulle få synge i Operaen, sier gitarist Sverre Økshoff.

Vi sitter foran scenen på Parkteatret i Oslo, der Seigmen skal øve foran helgens begivenhet: Lørdag og søndag spiller de i operaen, som første norske rockband. Torsdag spilte PJ Harvey i Operaen, alene ved pianoet, i morgen blir det full rockbesetning i Bjørvika for første gang.

Seigmen gjør ingenting halvveis, og har derfor øvd i snart to måneder hjemme i Tønsberg. I dagene foran konserten er øvingene flyttet inn til Oslo, med alt det medfører av logistikk – for eksempel at de fem Seigmennene bare unntaksvis er til stede samtidig. Nå skal de øve med Mannskoret, som både skal varme opp for bandet og stå på scenen sammen med Seigmen i helga. Det kjendisspekkede koret inkluderer blant andre Prepple fra DumDum Boys.

– Jeg synes det er en ære å ha med Mannskoret. Der synger det folk fra band jeg har vokst opp med – DumDum Boys, for eksempel. De hadde kanskje ikke trodd de skulle få synge i operaen de heller, sier Sverre Økshoff.

20 seige år
Det er snart 20 år siden de sto på scenen sammen første gang: Tønsberg-guttene Kim Ljung, Alexander Møklebost, Sverre Økshoff, Noralf Ronthi og Marius Roth Christensen. Den første konserten var på julerock i Tønsberg i 1989. Da het de Klisne Seigmen og sang om, eh, for eksempel bæsj. I årene som fulgte ble Seigmen en av norsk rocks mest usannsynlige suksesshistorier. De utviklet sin egen form for norskspråklig gothrock, midt på 90-tallet var de Norges eneste virkelige arenaband, og fikk store hits som «Døderlein» og «Metropolis». I 1999 møtte de veggen og ble oppløst, etter harde interne krangler, alkoholproblemer, depresjoner og en mislykket utenlandssatsing. Men navnet Seigmen levde videre, og da de lot seg overtale til en gjenforeningskonsert i 2005, var de mer populære enn noen gang. Dermed gjorde de en runde festivalkonserter sommeren 2006, før de la ned bandet igjen.

Men i fjor ringte telefonen med tilbud fra Den Norske Opera. Da hadde Seigmen allerede et bein innenfor operadøra gjennom gitarist Marius Roth, som etter Seigmen ble oppløst har blitt profesjonell operasanger.

– Operaen passer Seigmen perfekt. Musikken vår er visuell, og vi har alltid vært opptatt av det monumentale, mener Marius Roth Christensen, som er frilanser, og som har hatt flere større roller ved Den Norske Opera – før flyttingen.

– Som frilanser har jeg hatt et par større roller i operaen før, men ikke i Bjørvika. Det er spesielt at Seigmen-konserten blir min debut i den nye operaen, sier Roth.

– For meg var det ingen tvil: Dette var noe vi ikke kunne si nei til, og det ble vi etter hvert enige om også. Det var en ære å stå øverst på lista over band de ville ha til å spille i operaen, sier Christensen, som er tilbake igjen på operaen i september, da som en av de medvirkende i oppsetningen av «Don Carlos».

Skepsis
Kim Ljung og Sverre Økshoff forteller at skepsisen var noe større ellers i bandet da tilbudet kom fra Operaen.

– Først lo jeg. Så sa jeg nei. Nei, jeg spyr. Nei, jeg orker ikke alt det jævla blodslitet. To måneder der alt blir snudd helt på hodet! Jeg har jo en vanlig jobb også, sier Økshoff, som er lærer på en ungdomsskole i Tønsberg.

– Så ble det en søvnløs natt som varte i fem måneder før vi til slutt ble enige om å gjøre det. Det er jo operaen for faen! fastslår Økshoff.

– Vi ble invitert på en omvisning i operaen i desember – da hadde vi fortsatt ikke sagt ja – men etter å ha sett huset, da var det i grunnen avgjort. Det var en majestetisk opplevelse, forteller Ljung.

– Vi er veldig overrasket over at operaen tør å invitere et band som oss. Det står det respekt av. Det gjorde det enda vanskeligere å si nei.
Strekker ikke strikken

Ved avskjedskonserten i 1999 sa Seigmen til Dagsavisen:

«De understreker at de virkelig skal ta avskjed nå, og ikke holde på som CC Cowboys – spille avskjedskonserter så lenge noen gidder å betale».

Foran gjenforeningskonsertene i 2006 sa Seigmen til Dagsavisen:

«Etter festivalsommeren tror jeg vi har gjort det vi skal. Da tror jeg vi skal legge Seigmen bak oss».

– Vi kan jo ikke stole på dere?

– Jo, det kan dere, fastslår Kim Ljung.

– Vi får tilbud om konserter hele tida, og er blitt veldig vant til å si «nei nei nei». Hvis vi ville, kunne vi spilt 50 jobber i Norge på kort tid og tjent mye penger. For dette markedet er blitt veldig lukrativt. Men vi gjør ikke det. Troverdigheten er viktig for oss. Når folk ser oss på scenen skjønner de at dette er spesielt, at vi ikke er et band som strekker strikken. Seigmen er et band for helt spesielle anledninger, understreker Ljung.

Men...
De er svært hemmelighetsfulle rundt hva de skal spille i operaen i helga, men understreker at det blir både strykere og mannskor på scenen, og at låtvalget blir noe annet enn det mest kjente Seigmen-repertoaret.

– Vi kan ikke bare gjenta settet vi spilte for to år siden, sier Kim Ljung. – Vi skal vise en annen side av Seigmen. De som kjenner oss vet at vi også har en rolig og sakral side. Det blir spesielt, sier Ljung, mens Økshoff i en bisetning avslører at «Hjernen er alene» er en av sangene som står på repertoaret.

– Vi har lagd noe som passer for operaen, og kanskje ingen andre steder. Det blir eksklusivt, lover Marius Roth Christensen.

Konserten skal filmes, men det er fortsatt ikke bestemt om den skal utgis som DVD. Noen konsert-CD er det uansett ikke snakk om, understreker Ljung. Men er det aktuelt for Seigmen å gå i studio igjen?

– Kanskje. Det ligger et håp der. Men det svinner fort når du innser hvor mye arbeid det er, sier Sverre.

– Alex har eget studio, jeg har eget studio, det ligger vegg i vegg med øvingslokalet vi har brukt, forteller Kim.

– Så selv om studioet ligger nærme, er veien dit veldig lang. Jeg tror det kunne blitt en veldig bra plate, men...

– Vi setter punktum etter det «men...»-et. Når vi er ferdige på søndag, pakker vi Seigmen ned i kjelleren igjen, sier Sverre.

Så spørs det om vi kan stole på dem denne gangen.

– Men etter dette skal det mye til at Seigmen skal komme sammen igjen, supplerer Marius Roth Christensen.

– Vi skal være forsiktige med å avvise det, har vi lært denne gangen. For å gjøre det igjen, trenger vi en ekstremt god grunn, jeg vet ikke helt hva det skulle vært – spille på romferja, kanskje?

Seigmen spiller i Den Norske Opera lørdag og søndag. Konsertene er utsolgt.

Den gravide dama til bruttern blir nok neppe med allikevel, og da er det en sitteplass med oss ledig. Vi er 4 kjekke folk (eller, er vi egentlig det?), hvorav de fleste nok havner på vorspiel i byen noe timer før konserten.

Hvis noen mangler billett, og vil ha sitteplass, så kan jeg tilby en til synth.no-vennepris. 250,- spenn. (Husker ikke hva den kosta, men tror det var nærmere 500,-) Og mangler du vorspiel, kan du sitte og drekka med oss på en eller annen pub. :)

Sitteplass høyt oppe (3 balkong), ganske midt på. Så kan du sitte sammen med oss og se ned på alle andre. :)

-------------------------------------------------
* Forgive me father for I have synth *