Control (Norgespremiere)

26/10/2007 18:00

Fredag 26. oktober har filmen "Control" norgespremiere på en kino nær deg (Oslo: Vika 2, Bergen: KP12, Trondheim: Nova 9, Stavanger: Sal 7, Sandvika: Sal 7 Uranus, Kristiansand: Fønix 4).

Ian Curtis ble bare 23 år gammel. Vokalisten i det fremadstormende bandet Joy Division hengte seg nettopp i det bandet hans skulle til å erobre USA, og verden ble en rockelegende rikere. Dette er filmen om Curtis' korte liv.
Vi er i Macclesfield (ikke langt unna Manchester) en gang på søttitallet. Ian Curtis og kameratene hans hører på plater, sover på skolen og eksperimenterer med piller. Ian er en ganske romantisk ung mann, og er ikke mer enn 19 når han gifter seg med Deborah 'Debbie' Woodruff. Etter en Sex Pistols-konsert i Manchester starter noen av Curtis bekjente et band, og han blir straks med som vokalist.

Bandet kaller seg i begynnelsen Warsaw, men i 1978 skifter de navn til Joy Division. De fanger oppmerksomheten til Tony Wilson, som vil gi ut platene deres på Factory Records (virkelighetens Tony Wilson døde i 2007 og fikk livet sitt skildret i Michael Winterbottoms 24 Hour Party People i 2002). Musikalsk sett går det bra med Ian, men ikke alt er som det skal være.

Jobben på arbeidskontoret er ikke lett å kombinere med et liv som bandmedlem, og når han får diagnosen epilepsi starter en ganske bratt nedtur. Medisineringen han blir utsatt for er mildest talt eksperimentell, og bivirkningene gjør ham ikke mindre forvirret og deprimert. Samlivet med Debbie skranter, og han begynner et forhold til den belgiske Annik Honoré.

Debbie finner ut om Ians utroskap og liker det forståelig nok ikke særlig godt. Ian lover bot og bedring, men greier ikke holde seg på matta. Bandet får tilbud om en USA-turne, men alt dette blir for mye for Ian. Etter et mislykket forsøk på forsoning med Debbie henger han seg på kjøkkenet, bare 23 år gammel.

'Control' er ikke den første filmen om denne epokens musikkliv i Manchesterområdet, det er ikke en gang den eneste Joy Division-relaterte filmen som har premiere i 2007.
I 2002 kom Michael Winterbottoms film 24 Hour Party People, som først og fremst handlet om Factory Records og dets grunnlegger Tony Wilson. De som har sett den vil kjenne igjen flere episoder i 'Control', og noen vil kanskje huske at Sam Riley (som spiller Ian Curtis i Control) hadde rollen som The Falls pottesure frontfigur Mark E. Smith.

Control er mindre en film om å spille i band og leve det harde rock'n'roll-livet, enn det er en film om en følsom, talentfull og deprimert ung mann som til slutt ikke orker mer. Det er ingen sensasjoner her, det er i stedet utrolig vakre svart-hvittbilder, forsiktige men strålende skuespillerprestasjoner og mye god musikk, ikke bare av Joy Division.

Det er nemlig verdt å understreke at det slett ikke kreves av publikum at de hører på depperock eller har et spesielt nært forhold til Joy Division. Control er et følsomt portrett av en gutt som startet noe han mistet kontrollen over og trodde han måtte gi opp absolutt alt. Den eneste ballasten publikum trenger er erfaring i det å være menneske.

Regi: Anton Corbijn
Nederlenderen Anton Corbijn (født 1955) nyter stor respekt for fotografiene sine, og står bak mange av de siste tjue åras mest kjente rockefotos og plateomslag. Særlig er han nok kjent for arbeidet med U2 og Depeche Mode, men han har også fotografert Joy Division. Han har også bak seg en etter hvert ganske lang liste med musikkvideoer, men Control er han første spillefilm.

Joy Division
Ga bare ut to LPer (Unknown Pleasures i 1979 og Closer i 1980), men har hatt enorm innflytelse på populærmusikken siden 1980. Etter vokalist Ian Curtis' selvmord fortsatte de gjenværende medlemmene (Bernard Sumner, Peter Hook og Stephen Morris) å spille sammen under navnet New Order. Deres hittil siste plate kom i 2005.

<em>irma vep</em> sitt bilete

*glede seg*

Jeg vet om to som skal på Vika 2 klokka 18 i alle fall :)

"Unpredictable like the sun. And the rainfall"


<em>henrik</em> sitt bilete

Hva kan man si?

Annet enn at det var en utrolig bra og trist film?


<em>irma vep</em> sitt bilete

Så fiiiin

og sååå trist. For en fantastisk flott og rørende film.

"Unpredictable like the sun. And the rainfall"


<em>Baetylos</em> sitt bilete

Å jada!

Far er blid i barten :D

--
We are
We are the children
We are the children of nothing

This Fading Dream | Gotham Nights | Kjettersk Kjeller


<em>anergy</em> sitt bilete

Ian curtis

Jeg har likt Joy division i mange år, men jeg ante ikke at Ian curtis var sånn en sytete, patetisk EMO..

Trust me, I'm a biologist.


<em>Tollef</em> sitt bilete

Skjønnmaling og emo

Nå fikk man muligens et litt snillere bilde av mannen. Konebanking og slikt la de i hvertfall ikke mye vekt på. Når det gjelder syt og emo, så skulle vel tekstene si litt om det. Uansett var det mye med åttitallsgoth'en som lå veldig nært den delen av emokulturen. ( På mange måter er EMO den nye goth'en.(Selv om den i mine øyne ikke er like bra, selvfølgelig)


<em>Soulmachine</em> sitt bilete

Forsvarstale for Emo`en

Det er da fælt så man skal rakke ned på emo`en, føler også at den er litt lite gjenomtenkt.
Når folk hører Emo tenker man på My chemical romance, Fall out boy og annet ræl. Og jeg kan godt skjønne at man ikke liker den tyggegummipunken med svart eyeliner. Men man må huske på at dette bare er overflaten, disse bandene er ikke relevant for hele scenen. Som sagt oppsto scenen i post-hardcore miljøet og der finner man kanskje en del band som folk her på forumet liker, f.eks regnes Fugazi som et av gudfedre bandene og det er et stykke fra hva folk tenker om Emo. Og det å si at Fugazi ligner på Fall out boy blir som å si at Skinny puppy ligner på Daft punk.
At det er en del sutring i emo`en stemmer, bare sjangernavnet antyder det, emosjonell hard-core, men det er mer en bare det. Man kan jo hevde at synthpopen også er en sutre sjanger, men dette er jo en sjanger folk på dette forumet er kjent med og vet at det er mer til den en sutring.
Og her er litt av poenget mitt, at det er så lett å kritisere ungdommen som er "litt på siden" og ikke i sitt eget miljø og deres søken for identitet og tilhørighet. "For når vi var unge da var dritten ekte og følelsene våres betydde noe og bandene forsto det". At det søkes mot tyggegummiemo`en er da ikke så ille de fleste må da starte et sted før man utvikler seg. Og det er en sånn lei ting at det skal skules så mye mellom de forskjelige undergrunnsmiljøene, det synes jeg er trist.
Har litt mere på hjertet, men gir meg nå før emo sutringen min tar helt overhånd (hirr hirr)

Hasj fører til batikk


<em>Tollef</em> sitt bilete

Hør hør!

Gamle gothere som slenger dritt om emo'er kaster stein i glasshus.


<em>Nikko</em> sitt bilete

Goth sagt!

Må innrømme at jeg har slengt litt med leppa selv om emo, for så å innse hvor jævla emo jeg så ut på slutten av 80-tallet, med The Jesus and Mary Chain lugg, sebrastripete bukser, ullgenser og svart blazer. *smekke selv på lanken*

Ord som "autentisk" og "ekte" får en ganske hul klang når de brukes av gamle freaks for at de skal kunne heve seg over neste generasjons opprør.
---
Even a stopped clock shows the right time twice a day.


<em>Karirari</em> sitt bilete

Helt på starten da han satt

Helt på starten da han satt og hang med hodet og sa "existence..." måtte jeg virkelig klappe hånden over munnen for å unngå å rope "EMO!" høyt i salen..


<em>Trangsynth</em> sitt bilete

Fiiiiiiiiiiine filmen!

Det ble tårevått...


<em>henrik</em> sitt bilete

Mer Joy Division på Filmens Hus

oslofilmfestival.com skriver:

Fantastisk ny dokumentar om det legendariske bandet Joy Division som i løpet av sin korte levetid skapte banebrytende popmusikk og klassiske album som Unknown Pleasures og Closer. Filmen forteller om bakgrunnen til bandet, i tillegg til å gi oss innsikt i den kulturen og tiden de kom fra. Bandet vokste opp i et deprimerende, urbant landskap i Manchester. Gruppens sanger, Ian Curtis, var full av motsetninger. Om dagen jobbet han i sosialtjenesten, om natten helte han sin angst inn i poetiske vendinger. Ingen hørte på hans rop etter hjelp som var bakt inn i sangene hans – før det var for sent. Gjennom sjeldne arkivklipp/bilder,blant annet ikke tidligere viste liveopptak, private bilder og nylig oppdagede lydopptak og intervjuer med de som sto Curtis nærmest, får vi ikke bare historien om et band, men også om byen der alt startet.

Regissør
Grant Gee er født i Plymouth, England, og studerte urban geografi ved universitet i Oxford. Hans dokumentarer om Radiohead (Meeting People Is Easy, 1998) og Gorillaz (Demon Days: Live at the Manchester Opera House, 2005) fikk Grammy-nominasjoner for beste musikkvideoer.

VISNINGER
Tirsdag, 20. nov 21:00 [Filmens Hus Tancred]
Onsdag, 21. nov 21:00 [Filmens Hus Tancred]

Kjøp i luka på Filmens Hus mange bill. igjen

http://www.oslofilmfestival.com/2007/movie.asp?movieID=43


<em>Oberkorn</em> sitt bilete

Kommer på DVD i februar

11. februar 2008 slippes filmen 'Control' på DVD.

Ekstramateriale vil blant annet bestå av "extended scenes", regissørens kommentarer, bakomfilm og Corbijns 'Atmosphere 88'-video.


Visningsval for kommentarar

Velje korleis du vil at kommentarar skal visast, og klikk 'Lagre innstillinger' for å aktivere endringane.