Ikke alltid så lett å være forelder nei

Min kjære datter kom gråtende opp på hjemmekontoret mitt i kveld, og måtte bekjenne noe. Hun sa hun aldri ville skjule noe for meg, og måtte bare tilkjennegi noe hun hadde gjort for noen dager siden. Hun hadde sittet i sofaen, småforkjøla, da det plutselig fulgte med en buse fra nesen. Den hadde hun plassert på øret til katten, og før hun fikk tatt den bort igjen hadde katten løpt avgårde. Ikke bare var hun engstelig for at den aldri kom til å bli borte derfra, men også for at jeg ikke kunne tilgi henne hva hun hadde gjort.

Hvordan i all verden skal jeg klare å oppdra barna mine når jeg bryter ut i latter når de bekjenner sine synder? Jeg forsikret henne om at katten nok kom til å overleve, selv dette, men at jeg satte pris på at hun var så ærlig og håpet hun ikke gjorde noe slikt igjen. For det sømmer seg ikke for en liten jente å fare rundt med buser, gjør det vel? Og nå har jeg vondt i leppa, for jeg måtte bite meg hardt i den for å ikke le videre.