Hvorfor ble jeg synther?

Interessante saker! Selv gikk jeg en lang vei mot synten. Jeg er flasket opp på klassisk musikk og hørte mye på Pink Floyd. Så begynte jeg å høre på tidlig metal og før-heavy, som Led Zeppelin og The Whos råerere saker. Dette ledet så smått til en sans for thrash metal, death metal og hardcore - med mye rap (som Public Enemy) slengt inn.

Så introduserte min med-forsøksgymmer Truls meg for Skinny Puppy og Front 242, og jeg var solgt. Denne musikken hadde alt jeg elsket med rap, minus alt jeg hatet med hip hop (og det var mye...) Truls har i det hele tatt skylda for mye rart i livet mitt. Jeg bør spandere en øl eller fem på ham for det.

Etter noen år med EBM og industriting begynte jeg å bli eldre og kunne like lettere synth som Depeche Mode. Til syvende og sist endte jeg opp der tvilsomme typer som meg gjerne ender opp: Erasure og annen dekadent synthpop.

De siste åra har det vært lite synth, men plutselig i høst sa det pang og jeg er på synthkjøret igjen. Denne gangen er det delvis Herr Monoton som har skylda, men han får ikke noe øl for han er fra Østfold.

I hele denne lange prosessen hørte jeg på alt mulig annet også. Jeg husker syntherne syntes det var rart at jeg elsket både Suicide og James Brown, og i platebutikken så de rart på meg når jeg kjøpte Slayer og Suzanne Vega.

Jeg husker jeg var gladere i åttitallet enn mine medsøstre for å si det sånn.. det ga seg liksom aldri.

var da jeg snik-lyttet gjennom soveromsdøren til søster... Jeg husker best Kajagoogoo`s Too shy!

Bagen (tror jeg det var) på SVT 1985 - jeg var en 12-13 år:
Cabaret Voltaire "Sensoria"

Tidligere samme år gikk "Shake the Disease" en del på radioen. Teipa den, sleit ut teipen på en uke. Begynte å samle.

Et par år senere gikk ting massivt til helvete etter at jeg oppdaget at min kjære far hadde "Gesang Des Jünglinge" og en skive med Mimaroglu/Cage/Berio på Turnabout, samt en ekstremt vanskelig avantGarde! Deutsche Grammophon plate med Vinko Globokar som vrenger tromboner i filler. I stereo.

Samtidig, som en del mennesker i Drammen vil huske, drev herr Røren å prakket på oss alt fra Nurse With Wound til TG til Snakefinger til Foetus nede på Narverud & Berg :).

Dette var omtrent samtidig som Lyche Musikk hadde to svære displayvegger med Mute skiver. Omtrent hele katalogen på den tiden kan jeg tenke meg. Spesielt Depeche Mode. Så pent ut med 15-20 maxier på rekke og rad. En 5-6 eks av hver. Komplett Laibach lina opp.

Hadde jeg visst bedre hadde jeg tatt bilde av det der. Skremmende.

Edit; jeg glemte at etter et kort sykehusopphold i 1981 var jeg så uheldig å få dillapå Caramba/Trash og deres uforglemmelige "Hubba Hubba Zoot-Zoot". Den teipen har jeg fremdeles. Tydeligvis var det i utgangspunktet meningen at jeg skulle ha sansen for absurd musikk av enhver form. Det er i grunnen hva jeg lever for.

Rekordholderen er uten tvil Bladderflask. Jeg kommer aldri til å høre noe så blåst for første gang igjen. Aldri! Er litt synd egentlig. Folk nå for tida sliter med for mange muligheter med lyd. Litt kjipt.
_________________
Dra meg i barten!

Som 87-modell er det lite jeg har fått med meg, og mine tidligere vennekretser i Halden har basert musikksmaken på helt andre sjangre. Mitt første ordentlige møte med synthbasert musikk (om du ser bort fra spedalsk kaving mammas LP-samling fra det glade 80-tall) var i bilen til polske katolikk-Frank som jeg møtte på IRC i 2002-2003. Han likte Zeromancer (og Seigmenn) og dermed fikk han meg også frelst for en periode. Etter det kom det tilbake i kramper, blant rock, metall og diverse flaue poplåter. Og nå er det den mest dominerende typen musikk i mine playlister. Heldigvis vil noen kanskje si? :)

-------------------------------
Gray would be the color, if I had a heart...