Ubetydelighetens verden

Tror det finnes en liten del av oss, helt innerst inne, som alltid er ensom. Det er den biten vi ikke kan, eller bør dele med noen.
Når vi føler at ingen eller ingenting kan hjelpe oss, eller forstå oss, tror jeg det er denne biten som kommer frem for å hilse på oss. Gjenkjenner vi den for det den er, er den en ressurs som viser at vi, uavhengig av alle andre, har en kjerne som bare er oss, som bare er vår.

Et lite dikt jeg skrev da alt var som verst i mitt liv:

'tis but a lonely man who sees
The beauty in a grain of sand
The flare between the dead oak trees
The swiftness of the silent land

'tis but a young boy who can burn
With springtime's everlasting flame
And all along the winter yearn
For summer and its lovely name

'tis but an old man who can feel
The youth within autumnal age
Who feels that he can sol'mnly kneel
And bow before the holy sage

'tis but a Human who can die
That he may then forever live
'tis but a Human who can fly
'tis but a Human who can live
---
Even a stopped clock shows the right time twice a day.