Faen som livet kan herje med en

I forrige uke giftet broren min seg, og det var et flott bryllup i den norske fjellheimen. I løpet av bryllupshelgen hadde jeg flere fine samtaler med faren min. Vi diskuterte sågar mulige modeller for risikovurdering for et større prosjekt jeg leder for tiden. Høres kanskje litt tørt ut, men det er helt spesielt å ha slike samtaler med faren sin. Å få jobbmessige råd fra sin egen pappa. Gir en veldig "team-følelse", på et vis. :)

I mellomtiden har han havnet på sykehus, og fikk i løpet av helgen en hjerneblødning som virkelig har "tatt ham". Nå kan han knapt si en setning i sammenheng. Han hadde neppe klart å si ordet "risikomodell" i dag. Han har de kognitive evnene intakte, og kjenner oss igjen og er fullstendig klar over situasjonen, men har blitt lam i høyre side av kroppen og mistet evnen til å formulere seg i hele setninger.

Utrolig hvordan livet kan herje med en. Det er så utrolig tøft å se sin egen far gå så sinnsykt på trynet. En farsfigur jeg har sett opp til hele livet, men som nå ikke klarer å snakke i sammenheng lenger. Det føles så utrolig utrolig rart.

It's fucking tearing me apart. :(