En liten elegi
Skrive av Karirari tys, 30/01/2007 - 11:03
Jeg hater når man finner klær i klesskapet, tenker: "Åh, denne er jo så fin, og jeg har ikke gått med den på kjempelenge!", tar plagget på seg, og finner ut sånn rundt ellevetiden på formiddagen akkurat hvorfor man ikke har gått med det på kjempelenge...
*slåss med emigrerende glidelås*
»
- Karirari's blog
- Logg inn eller registrer for å skrive kommentarar.
Og dette er hvorfor det er
Og dette er hvorfor det er fantastisk deilig å tenke på at jeg nettopp gav bort 5 fulle søppelsekker med klær til fretex .
Har man ikke brukt de på 7 år, så vil man neppe bruke de ever.
Men nå finner jeg ikke korsettet mitt da som jeg fikk i gave av alle vennene mine.
Jeg håper det ikke lå oppi en av sekkene altså.
*rotehode*
-Som i en veldig tunnel klinger lyden
av mine skritt imellem vegg og vegg-
R.Nilsen
Næh, det er en veldig fin
Næh, det er en veldig fin bukse, jeg må bare dra i glidelåsen ganske ofte (evt feste den med en sikkerhetsnål.) Problemet er jo når jeg glemmer det :P
En klassiker, til glede for nye lesere
Ai, kjenner det problemet! Her kommer en historie til glede for nye lesere:
I mine yngre og pønka dager (dvs. da jeg var omtrent femten-seksten) hata jeg alle som kjøpte kommerse Sid Vicious-hoods på Bodymap eller reiv opp bukser med vilje, for de var bare fake loosers med skrikende oppmerksomhetsbehov i mine øyne. En dag man holdt på med opprydning hjemme, fant jeg en riktig godbit i skapet til pappa: Ei fillete olabukse kjøpt i London for noen tiår siden som knapt holdt sammen ved hjelp av lapper og ekstra sømmer på strategiske plasser, med andre ord en genuint ekte pønkbukse, en drøm! Men buksa var mer pønk enn jeg egentlig ville være, noe jeg fant ut da en pen dame diskret prikket meg på skulderen på T-banen og hvisket: "Du? Smekken din er veldig åpen..." Jeg kikket ned, og jo da, låvedøra sto på vidt gap og der kunne skimtes ikke bare rosa trusestoff, men også innholdet under. Heldigvis var dette i tiden før jeg begynte å rødme, ellers hadde jeg vel dødd på flekken. Jeg taklet det altså rimelig bra, men etter dette låste jeg alltid frontdøra med sikkerhetsnåler. Når bukser oppfører seg slik i dag, får jeg mamma til å sy i ny glidelås eller hiver hele dritten. (Nei, jeg juger, det blir liggende og liggende og liggende, jeg er ikke noe flink til å kaste i det hele tatt...)
Jeg må si at jeg i alle år
Jeg må si at jeg i alle år har funnet det relativt komisk med disse destruerte plaggene folk ifører seg, ikke bare med stor villighet, men faktisk med forrang for mer funksjonelle plagg.
For mitt vekommende, siden familien min var fattig har alltid fillete og lappede klær vært forbundet med skam og sosial angst, så når folk faktisk bruker ekstra mye penger på å se ut som de kommer fra slummen, eller tar de nye buksene sine og spretter dem så rister jeg litt på hodet.
Jeg blir sjokkerende lite provosert, men jeg kommer aldri til å forstå det.
___________
Sure... I'll reach out and strang.... er... touch you...