Et langvarig forhold

Jeg er sikker på at de fleste som er innom synth.no har minst en artist man liker ekstra godt. For meg er det Depeche Mode. Men har du noen gang tenkt over hvorfor det er slik, at du liker nettopp den eller den artisten?
Det er litt rart å tenke på at jeg har digget samme gruppe siden jeg gikk i niende klasse på ungdomsskolen. Før det likte jeg Abba, og kunne ikke forstå hvorfor søsteren min (5 år eldre) drev å spilte Beatles og Cat Stevens.
Deretter hadde jeg en periode med Stavanger-rock, og kan skryte av å ha de originale Mods-platene. Det var før Morten Abel ble norsk superstjerne.
Men så kjøpte kompisen min, Rune, en samlekassett – datidens svar på Absolute McMusic. Der var det en sang som het See You med ei gruppe jeg aldri hadde hørt om – Depeche Mode.
Jeg var solgt. Det tok ikke lang tid før jeg sikret meg A Broken Frame. Bedre musikk fantes ikke. Siden da har det vært pilgrimsferder til platebutikken hver gang DM har gitt ut plate. Tror faktisk jeg kan huske hvordan og hvor jeg har kjøpt hver eneste en av platene.
Javisst har det vært mye tull med DM – med narkotika og annet. Men jeg har aldri vært så opptatt av image og slikt. Jeg har aldri tapesert rommet mitt med bilder av DM, men heller konsentrert meg om at Martin Gore er en suveren låtskriver.
I 2001 fikk jeg endelig se dem live – i Berlin. Det var bare fantastisk. Å synge med på Personal Jesus sammen med 23 000 andre glemmer man ikke så lett.
Det var en mørk høstkveld i skogen nær Olympiastadion i Berlin, og det trillet nok tårer før Dave hilste godnatt.
Til sommeren skal jeg tilbake til Berlin for å se DM, også denne gang på Waldbühne. Jeg gleder meg som et barn på julaften, ikke minst etter omtalen som er gitt av konsertene så langt.