[not synth] Nesten gamle helter

Jeg har aldri sett The Smiths live, og får det aldri fordi tullingene i bandet er såååå gamle og bitre at de aldri vil svelge stoltheten og tjene masse penger. (Nåja kanskje er det glorverdig å være prinsiell, jeg vet ikke.). Den gjeveste nr. to er sefffern å se Morrissey live, hvilket jeg har gjort opp til flere ganger (flinke mannen som eldes med stil!) OG mr. Johnny Marr var så elskverdig å turnere med The The på nittiallet (hvor ble det forrsten av Matt Johnson ? Platene hans var ganske bra. Kanskje han fikk nedtur etter det der Hank Williams-proskjektet ... ?). So far so good. Men i går gikk det hele nesten i boks! Da så jeg bandet til trommeslager Mike Joyce & ekstragitarist Craig Gannon. De spilte ærlig og redelig 80-talls-indie, men hadde en litt for visesangaktig frontfigur/sanger. ANYWAY så mangler jeg nå bare å se/høre bassist Andy Rourke spille live, og så har jeg jaggu sett hele The Smiths live (nesten da). JA jeg vet det er idiotisk! Men best som jeg skammet meg litt over disse umodne følelsene i går, så spilte Joyce/Gannon-bandet opp med ei låt som het 'Everlasting teenage bedroom'. Og da forsto jeg at jeg ikke er den enste sorry-ass nostaligeren i verden. Så det så :)