how low can you go?

Innimellom får jeg det for meg at jeg skal forville meg nedi den dypeste dal når det gjelder menneskesinnet.
Da roter jeg meg borti det ene etter det andre på nettet som om ikke annet raner meg for nattesøvn.
Sist gang var det inngående studier av zoolofili.
Visste dere at om man trekker seg ut før man har blitt slapp, er det stor risiko for å dra med seg hele insiden av kuen i samme slengen?
Nå er det scat som er greia. Jeg tenker som følger at ok det er nasty men så vil jeg da finne ut _hvorfor_ det er nasty. Jeg snakker inngående med en dude på nettet som elsker damer som spiser sin egen dritt, for så å spy det hele opp igjen for så og spise det hele på nytt. Han har lange forklaringer på tekstur og lukt.
Det som fasinerer meg er ikke at det er nasty for det er jo innlysende, men at mange av de som er inni scat selv ikke ser på det som nasty men som vakkert og "nært" altså det motsatte av hva jeg føler. så jeg prøver nå å finne ut hvorfor andre kan se på det å spise dritt som vakkert.
Jeg er veldig opptatt av å ikke dømme før jeg selv har forstått.
det er fasinerende å gå gjennom barndom, kultur og seksualitet. Jeg har funnet at svært mange i scatmiljøene slett ikke degraderer kvinner ved å smøre ansiktet til kvinnen inn med avføring, men opphøyer henne.
"the gift" som det ofte blir referert til.
Mange kvinner som har nettsider eller som jobber som D's, har intense fans som gir henne tilnærmet gudinnestatus. ( sadisme er en gren ja, men den er overhodet ikke utpreget og stiller _kun_ i klasse som sadisme, ikke scat)
Jeg har foreløpig kommer frem til at det er en blanding mellom kjærlig infantilisme (i give to you mother) og primitiv markering (you belong to me).
Selv om jeg blir svært dårlig av enkelte ting jeg ser, så utvider det min horisont som menneske.
Dessuten er det en fin ting å se at en selv ikke er blitt totalt blasert. Apati er det værste.