Helheten i lydbildet

Funny greier egentlig. Jeg satt nettop og hørte gjennom Los hijos del infierno av Hocico, og den skiva har noen av de enkleste elementene jeg kan tenke meg. Samme samplebase gjennom hele greia, samme skrikevokal, samme litt kjipe reverb på alt sammen, men av en eller annen grunn syns jeg det funker uendelig mye bedre enn de nyere Dulce liquido-aktige tingene deres. Greit med polish og greier, men blir det ikke litt homogenisert?

Det som for meg gjør eldre Hocico bedre enn det nye er at det dreier seg mer om en ide enn om å lage noe som høres ut som om det passer inn i noe annet. Tilogmed de gærne sax-samplene i Odio en el alma funker i konteksten fordi hele lydbildet er så in your face at det bare blir enda et spark i lysken. Sad scorn på Odio Bajo El Alma har slengt dem opp i band-jeg-skulle-ønske-jeg-hadde-fått-med-meg-på-90tallet-kurven sammen med Public Enemy og Slayer.

Er polish verd å miste identiteten sin?