Historien om min Oktoberfest

Oktoberfesten ble altså en historie fyllt med øl og kjælighet, med tyrolermusikk, tysk dance, menn i forklær og enda mer øl. Her er den lange, egosentriske og digresjonsfylte rapporten:

(...)

Man ankom lokalet til den gledelige overraskelsen at en kunne få kjøpt allslags øl til 25 kroner halvliteren (evt. 12,50 for kvartliteren om man ville prøve flere sorter). Haddaway var riktignok avlyst, men de skulle likevel greie å by på Technotronic.
Stemning og harryfaktor var det altså i rikt monn. Jeg meldte meg på jodlekonkurransen, men siden de allerede hadde fem deltakere, fikk jeg ikke være med på scenen og vise mine (ikke-eksisterende) talenter... :( Scheisse! Jeg var edru på det daværende tidspunkt, ellers hadde jeg seff ikke turt å melde meg på. (Fulle folk er stort sett bare flaut, meg selv iberegna...)

Og tyrolerorkesteret spilte...

...det ble allsang. Jeg la merke til at vi visst ikke var det eneste bordet der alle satt og vugget i halvironisk takt. Lokalet var nå stappfullt av seidelsvingende, glade og vuggende mennesker.

Tyrolerorkestere tok en pause, og vi hører "Alt for Norge" over speakerne. O fryd, den eneste sangen min elskede kan på blokkfløyte. Vel, jeg tenker at NÅ er tidspunktet for å skremme bordets russer og eneste forlovede mann (hans tilkommende frue er min venninne, men hun kunne altså ikke komme), og jeg ser han dypt inn i øynene og growler hele låta. I alle fall det jeg kan av teksten. Dette er visst en populær idè (russeren syns det låter "fantastic"), og mine bordkamerater faller inn i samstemt brøling, deriblant også de som kun befatter seg med kristen korsang til vanlig. Og selv om det ikke akkurat er ekstemmetall vi hører over speakerne, kan vi alltids gi en illusjon av det. Bordet og nevene er da til for å brukes, eller hva???

Ahh, stemningen er god! Scythe har tatt det rimelig klavèr til nå, men bestemmer seg for å innta mer svart øl fra kran og flaske. Min bursdagsfeirende, hikkende, fnisende og nokså fulle venninne som har drukket siden klokka tre synes selvsagt dette er en MEGET god idè. Som sagt så gjort, og eins zwei drei.

Danse? Til Haddaway? Med bordets rørlegger? Joda, det skal alltids gå fint. Det er bare det at han var visst litt fullere enn jeg trodde, og presterer å dette over meg på dansegulvet... Og nei, ikke bare faller han, og ikke bare er han en rimelig tung person, men han faller også på en slik måte at jeg sklir ned i spagaten med han oppå meg. Det høres ut som en røverhistorie, men jeg forsikrer Dem om at det altså er sant. Men gråter jeg for det? Niks, man er da ikke gammel turner for ingenting! Mykheten har man i behold, selv om det altså ikke akkurat er slik lenger at man kan gå i spagaten med ett bein oppå kjøkkenstolen og det andre på gulvet. Men kjære rørlegger, hvorfor forsøker du deg på vals når det åpenbart ikke er din sterke side? Dette blir bare rot...

Jeg geleider håndverkeren tilbake til bordet, går på dass, tar noen rimelig meningsløse bilder, møter en litt aggressiv dame som jeg ser dypt inn i øynene og ler Gaustaud-latteren mot. Jeg fikk alltid toppkarakter i drama, og det virker på dama. Hun innser at slaget om båsen er tapt, og jeg smekker døra i.

Jeg er tilbake igjen. Den ene korsangeren forlater nå festen og jeg begynner å innse at jeg kanskje er litt fullere enn til nå antatt, selv om jeg absoutt holder meg innenfor det akseptable. (Men det er altså såpass at jeg ikke ville ha meldt på jodlekonkurransen på det nåværende tidspunkt.)

Tiden flyr i godt selskap, seidler tømmes, og plutselig ser det ut til å skje noe på scenen. Jeg og korsanger nummer to løper og stiller oss opp først. Inge blir overrasket over det. Og DER dukker det opp to glossy mannlige dansere og en rimelig smakløs negerdame med eh er det en parykk? Eller ordentlig hår? Eller extensions? Eller fjær? Garn? Vel, noe rødrosa på huet er det i alle fall. Og tights. O hellige land, TIGHTS! Plutselig er jeg tilbake på nittitallet, tiden da vi sa "jeg spør deg" og lærte å tungekysse bak kjerkedøra. (Jepp, alle jentene i klassen gikk på den kristne ungdomsklubben for å møte gutter fra naboskolene og drive med unevnelige ting i alle kriker og kroker av kjerkelokalet.) Ahh, those memories...

This beat is, this beat is Technotronic!

Konserten avsluttes med at en av de mannlige danserne vrenger av seg den trange overdelen sin og slenger den til publikum, og bandet forsikrer oss om at "we love you, Oslo". Jeg og korsangeren står igjen med blussende ungpikekinn og bestemmer oss for at nå kan vi forlate festen. Vi har fått vårt og er lykkelige.

Vi avslutter kvelden med en kebab-date og en lang prat, før vi går hver vår vei.