Marilyn Manson

Wohoo, gleder seg som en unge til den konserten. Han spiller tilogmed Antichrist superstar;)

http://www.myspace.com/dj_burlesk

-----
Fine purveyor of madness since 1971
(I wish I could say: "by Royal appointment", but that slot has already been filled. Twice.)

Geir Rakvaag i Dagsavisen var ikke helt imponert:
(http://www.dagsavisen.no/kultur/musikk/article327860.ece)

"Marilyn Manson er en av rockens mest særegne figurer. I Oslo Spektrum gjorde han for det meste en såkalt dårlig figur.

Turboneger varmer opp for Marilyn Manson, og det virker nesten som om Hank Von Helvete driver litt gjøn med hovedattraksjonen når han spør om det er noen vampyrer, zombier, spøkelser eller fjøsnisser i salen? De fleste tilhengerne ser imidlertid skuffende vanlige ut. Dette handler mer om lett underholdning enn intenst overbevist persondyrkelse.

Manson selv kommer på i dunkel belysning, midt i noe som skal forestille levende lys, og mange av dem også. Dette fortoner seg vel som noe sånt som 148. tirsdag i advent for en Antichrist Superstar, som langt senere i showet brenner en bibel på scenen. Det er nok over grensen til hva brannforskriftene tillater, så en roadie iler til for å slukke ilden straks han har kastet den fra seg. Gnisten går bokstavelig talt fort ut av den provokasjonen. Slik er mye av dette showet. Ment å være veldig tøft, men langt på vei mot grensen til det komiske.

Veldig mye av sceneshowet til Marilyn Manson handler om posering. Ikke i Turbonegers rock'n'roll-forstand, men i en mye mer pompøs teatralsk retning. De ser rare ut hele gjengen på scenen, selvfølgelig spesielt Manson selv, som rockens svar på Gollum i «Ringenes herre». I Oslo Spektrum virker han ikke helt fokusert, og når denne mannens intensitet forsvinner er det ikke mye igjen. Han serverer blødmer som «kan jeg få være the wizard of Oslo», det er innsmigrende, utstudert, og det er sikkert meningen at det også skal være litt utrivelig.

For de gangene jeg har sett Marilyn Manson har han vist en egen evne til å stå midt i en lydmessig graut, der alle nyanser forsvinner. For en mann som til en viss grad har et budskap er jo dette fatalt. Marilyn Manson var lenge rockens mest omdiskuterte person. Ikke minst etter en tragisk drapssak, der gjerningsmannen - for ikke å si gutten - var erklært tilhenger. Dette unnlater han ikke å minne oss om, med store avisklipp på storskjerm under «Irresponsible Hate Anthem», men ellers hadde vi ikke skjønt noe av det. Denne industrielle, gotiske rocken, det er kanskje selvsagt at det er noe maskinelt over den, men her er det nesten ikke rom for liv og røre. Størst applaus får starten på hans versjon av «Sweet Dream» av Eurythmics, men også den blir så langdryg at entusiasmen daler underveis.

Et par låter fra Marilyn Mansons nyeste plate presenterer ham i sitt eget eventyrland. Som en forsmak på hans kommende filmprosjekt «Phantasmorgia - The Visions Of Lewis Carroll». En interessant idé, til mindre interessant musikk. Han tar ikke igjen trøkket til Turboneger før i «mObscenity», og senere i «Fight Song». Han er altså best i de mest primitive rockelåtene, de som minner om glamrock og punk. Mer komplisert er det ikke. Men kunstnernavnet til Brian Hugh Warner legger opp til de store assosiasjonene til amerikansk popkultur. Nå er han dessverre mer Garbage-Shirley enn Charles Manson, mer glamourgutten Marilyn fra 80-tallet enn 50-tallets Monroe."